Hver dag forlater en av zapatistfamiliene i landsbyen Huitepec sitt daglige arbeid for å reise opp til la cabaña – en trehytte på toppen av den inaktive vulkanen Huitepec. Hensikten er å patruljere deres økologiske reservat på drøye 120 hektar, og til enhver tid overvåke og beskytte territoriet. Hvordan kan det ha seg at at de konstant må beskytte en skog som tradisjonelt alltid har vært i deres tilhørelighet?
Huitepec
Omlag 50 % av all nedbør i Mexico faller innenfor delstaten
Chiapas sine grenser. Dette har resultert i at området har mest ferskvann per capita, og gode forutsetninger for et rikt økosystem. Delstaten er derfor blant Mexicos mest ressursrike områder, og med nest størst biodiversitet i landet. Området har også en robust topografi og domineres av to fjell – Tzontehuitz og Huitepec, der Huitepec er det høyeste på omlag 2700 m.o.h.
Huitepec er en inaktiv vulkan med store tempererte skoger, i all hovedsak eik og furu. Denne tilstaden av fjell og skog forårsaker store opptak av regn og fuktighet, og summen av dette har gitt et næringsrikt jordsmonn med stor diversitet. Skogen er gammel og vakker, og full av sjeldent dyre- og planteliv. Over 38 ulik pattedyr er registrert og det anslås å finnes omlag 100 ulike fuglearter. I tillegg besitter skogen utallige kilder og akviferer som gjør regionen svært ettertraktet for en rekke aktører. Av denne grunn har det oppstått flere konflikter mellom lokalbefolkningen og autoritetene i samfunnet.
Urfolk
Delstaten Chiapas domineres av urfolk, og her finner vi en rekke etterkommere etter mayaindianerne. Disse har vært bosatt i området i generasjoner tilbake, og har tradisjonelt livnært seg i pakt med naturen. Dette har gitt en bosetning primært der hvor naturressursene er store, noe som i senere tid har ledet til store konflikter vedrørende hvem som skal ha adgang på rikdommene.
Det å være urfolk innebærer ofte mangel på essensielle rettigheter, som for oss virker selvsagte. Av dette har ofte store selskapers stemme veiet tyngre enn urfolks, og urfolks tradisjonelle territorier blir ofte omsatt som en handelsvare. Dette gjenspeiles ved at Chiapas, til tross for å være delstaten med mest vannressurser, også er blant delstatene der lokalbefolkningen har minst tilgang på rent drikkevann. Ganske paradoksalt!
Coca-Colas dehydrerende hydrering
Ingen drikker så store mengder Coca-Cola som meksikanerne. De troner øverst på listen over verdens største konsumenter av denne leskedrikken. Hvordan selskapet har klart å bli så store, er det mange årsaker til, deriblant at Coca-Cola de siste tiårene har utviklet seg til å bli en mektig politisk spiller i Mexico. Store deler av denne utviklingen er i Vicente Fox sin fortjeneste. Før han i 2000 overtok presidentstolen, var han president for Coca-Cola i Mexico, og dette har blitt brukt hyppig etter at han kom til makten. Han har i sin presidentperiode forhandlet frem en rekke avtaler, og gitt selskapet tilgang til en rekke vannressurser, hvorav mange av dem befinner seg innenfor urfolks territorie.
Brusgiganten livsnærer seg på vann. Dette er en forutsetning for deres drift. Chiapas, som Mexicos mest vannrike delstat, er derfor et strategisk mål, og selskapet innok landet allerede i 1980. Da ble det transnasjonale selskapet Coca-Cola Femsa etablert, og Femsa-tapperiet i San Cristobal ble bygget ved foten av Huitepec. Dette er en strategisk vannkilde for giganten, da Huitepec sitter rett over en stor underjordisk vannkilde.
Coca-Cola har i over 30 år fått konsesjoner fra myndighetene til å tappe vann fra Huitepec. Det er merkelig at myndighetene gir selskapet disse konsesjonene, da utbyttet de får i gjengjeld er minimale. I 2003 betalte Femsa 29.000 dollar for sine vannkonsesjoner i hele Mexico, mens selskapet i 2004 hadde en fortjeneste på hele 4 millioner dollar kun for tapperiet i San Cristobal. Dette betyr at kun 0,072 % av selskapets fortjeneste brukes på å betale for konsesjonene. Alt regionen da sitter igjen med er uttappede ressurser og en minimal fortjeneste. Vel å bemerke er at vannet Coca-Cola tapper fra, dets kilder, er der det tradisjonelt har blitt trukket ut vann for å møte nasjonale behov.
Hvordan kan et land med så store ressurser legger disse i hendene på et selskap som ikke gjør annet enn å omgjøre deres ressurser til tyvegods?
Cola – Mexicos nye vann
Selskapet har dype røtter langt bak i tid, og dette langtvarende kjærlighetsforholdet skyldes dels den enorme promoteringen som skjer i landet. Anslagsvis bruker de omlag 2400 millioner dollar på promotering på verdensbasis, derav hele 500 millioner dollar kun brukes for å dekke promotering i Mexico. Dette tilsier at over 1/5 av colas verdensomspennende promotering foregår kun i Mexico. Det foregår en enorm satsing i landet, dog har det vist seg å gi stor avkastning.
Ikke bare foregår det en enorm promotering i landet. Det hevdes også at selskapet har tatt i bruk en rekke andre skitne triks for å vinne befolkningen. De har klart å gjøre seg til et ikon i flere urfolkssamfunn, der Coca-Cola har blitt en del av ritualer, og overtatt rollen som den tradisjonelle, hellige maisdrikken pozol en gang i tiden hadde. I tillegg lurer de urbefolkningen ved å tilby blant annet rabatter til tzotzilene i høylandet Huitepec. Rabatt på leskedrikken er kompensasjonen de får for at selskapet tapper dem for rent drikkevann.
På landsbygden i Huitepec koster en flaske langt mindre enn den koster i de store byene. Men det kanskje mest sjokkerende er at Coca-Cola i disse butikkene ofte er det eneste alternativet. Her har man valget mellom å kjøpe Coca-Cola, Fanta eller flaskevann, produsert av selskapet selv. Med andre ord har Coca-Cola vunnet totalt monopol i mange landsbyer og urbefolkningen som før har hatt tilgang på gratis vann, må nå betale for vannet sitt i butikken.
En annen strategi som har blitt iverksatt, er at man kan bytte inn colaflasker mot bønner. Det blir dermed lønnsomt å samle på flasker, spesielt når de selges rabbatert i butikkene. Cola-Cola har med andre ord gjort seg til kongen av høylandet i Chiapas og zapatistene, med deres totalforbud mot alkohol og narkotika, har nå blitt påtvunget en ny form for dop. Cola-Cola er urfolkets stoff.
Folkelig motstand - naturreservat i Huitepec
I 2006 kjempet zapatistene for å oppnå en rettslig annerkjennelse og økologisk bevaring av et område på 120 hektar på toppen av Huitepec.
«Den nåværende fasen av kapitalismen er en ny erobringskrig»
Subkommandante Marcos i artikkelen “La guerra de conquista sobre el campo mexicano: el nuevo despojo... 5 siglos después” (“Krigen for erobringen av den Meksikanske landsbygda: den nye frarøvelsen… 5 hundre år etter”)
Subkommandante Marcos omaler krigen som en krig som befinner seg overalt, til enhver tid. Det er en konstant kamp om Voktning av Huitepec med compañero, Cathrine, Aron og Åsaressursene, der den mest pengesterke part dessverre oftest går seirende ut av kampen. Dette resulterte i at de den 13. mars 2007 erklærte et økologisk reservat for bevaring av deres skog og hellige vannressurser som en klage mot multinasjonal tapping. De etablerte da observasjonsleirer for å beskytte sitt viktige skogområde mot å bli tyvegods for brusgiganten. Reservatet er kanskje lite i størrelse, men rikt på rent vann og en essensiell ressurs for zapatistenes overlevelse. Det fungerer også som opplæring for andre urfolk i liknende situasjoner. Hver 14. dag kommer zapatister fra andre soner til leiren, for å delta i skogbevaringen og få opplæring, som de kan ta med seg tilbake til sine egne landsbyer. Dette er også en viktig funksjon, da det i mange områder er stor mangel på sosial bevissthet vedrørende problematikken.
Skitten industri
I følge artikkel 169 i ILO-konvensjonen har urfolk juridisk rett på området der de har levd i generasjoner. San Cristobals krav om eierskap av Huitepec bestrider derfor denne internasjonale konvensjonen, da Huitepec er en kollektiv eiendom for de som lever og livnærer seg på denne jorden. Denne konvensjonen har dessverre ikke blitt overholdt i regionen. I stedet har selskapets innmarsj ført til monopolisering av vannressursene. Denne privatiseringen sies å føre byen til grunne. Vannforsyninger har blitt til en mangelvare, og i henhold til en rekke utførte undersøkelser, vil alt grunnvannet i San Cristobal være borte innen 25 år.
Hovedproblemet med tilfellet i Huitepec er at det ikke finnes noen offentlig registrering av den faktiske størrelsen på grunnvannet. Det er dermed ingen oversikt over hvor mye av ressursene som er igjen, men fakta er at Coca-Cola stadig er på utkikk etter nye vannkilder i regionen. Dette kan indikere at det begynner å bli en overhengende knapphet på ressursene, noe det er selskapet, og ikke myndighetene som har oversikt over. Når Huitepec tømmes, forflytter selskapet seg, mens samfunnet rundt må betale omkostningene.
Cola har også ført med seg en rekke andre skader. Avfallet som springer ut fra Femsa-tapperiet er ofte giftige. Den store dumpingen som foregår rundt området har gitt en høy risiko for at vannet, som lokalbefolkningen henter drikkevannet sitt fra, nå er svært forurenset.
Vi vet allerede at vann kommer til å bli den nye verdenskrisen, og at knappheten stadig øker. Det er derfor ironisk at en stat gir ut så store konsesjoner uten noen form for overvåking eller reguleringer. Delstaten har faktisk nok vann til å kunne forsyne befolkningen sin, og da unngå denne krisen. Likevel troner de blant toppen over delstater i Mexico hvor mangelen på rent drikkevann er størst.
Den globale vannkrisen vil primært ramme urfolk og fattige mennesker, noe vi allerede ser tegn til i Chiapas. Men den positive nyheten er at grasrotorganisasjoner som zapatistene tar problemet på alvor, og kjemper for sine rettigheter og ressurser.